Dagen starter rundt klokka 07.00 Englands tid, som jo er kl. 08.00 hjemma i Haugesund.
Morten og jeg møtes nede ved frokosten og drar fram rom kortet for å komme oss inn.
Morten er skikkelig klar for mat, men i døra får han tidenes beskjed: Det er ikke bestilt
frokost til han og den andre Morten! Feil bestilling, eller hva skjedde der? Det får vi rett
og slett ta en prat med Renate om! Jeg kjører i meg en fullfarts-frokost, mens Morten går
for å hente den andre Morten som nettopp har våknet.
Når jeg har spist en god frokost og fått i meg morgenkaffien, er guttane klare for å dra til
byen. Vi bestiller Uber, og der ruller det opp en Seat familiebil som skal frakte oss til
Kingston. Det er skikkelig indisk stemning på bilturen, og temperaturen i bilen stiger og
stiger.
Framme i Kingston er det på tide å bestille billetter til tog og T-bane (eller tuben som de
kaller det). Alt er i skjønneste orden fram til jeg (Oscar) skal skanne min billett... og der
åpner selvfølgelig ikke dørene seg! Måtte pent bli slept inn manuelt av "tog-vakten".
Vi har en rolig togtur til Waterloo, der vi skal videre med T-banen inn til byen. Alt er fint,
fram til jeg skal skanne billetten min igjen, og gjett hva? Den funker heller ikke her! Ny
vakt må sleppe meg inn manuelt. Videre på neste stasjon (husker ikke navnet i farten)
for å bytte vogn. Alt er bra... fram til jeg skanner billetten, og nok en gang funker den
ikke! Jeg begynner jo nesten å lure på om Morten egentlig ville ha meg med på tur, eller
om han prøvde å forlate meg på hver eneste stasjon, haha! Men det gikk seg til til slutt.
Det skal forresten sies at selve vognene til T-banen er bittesmå og trange, og de bråker
masse, masse – akkurat som om de aldri hadde blitt smørt med WD40, for å si det sånt!
Framme i London og opp rulletrappen innser jeg at vi har vært mange meter under
bakken. Det er nesten så klaustrofobien slår til sammen med høydeskrekken midt i den
uendelige rulletrappen. Men ut av stasjonen... og da er det LONDON! Fint vær og en
skikkelig big city life-følelse i gatene.
Vi går strake veien til en lekebutikk som er hele 7 etasjer stor for å sjekke ut noen gaver
til ungene til meg og Morten. Videre finner vi veien til Fanatics store – en meeeget kul
butikk med alt av sport og Pokémon-kort du kan tenke deg. Her filmer jeg og tar bilder av
noe av de kuleste kortene som er der. Begge Morten-ene kjøper seg en boks hver, som
vi skal åpne senere for å se om vi finner noe spennende oppi.
Men hallo? Guttane har jo ikke spist frokost en gang! Da er det på høy tid å få i seg noe
mat. Vi lander på Hard Rock Cafe og bestiller oss en skikkelig god biff. Det er et
meeeget kult lokale! På veggene henger det originale ting fra store artister i glass og
ramme – alt fra ting brukt av Lady Gaga og Rihanna, til selveste gitaren til Oasis, og mye
mer.
Mette og fornøyde går vi videre for litt shopping. Det blir litt klær på et par butikker, og så
er det obligatorisk å gå innom Disney-butikken... Og ja, der var det farligt fint! Morten
finner Buzz Lightyear som gutten hans ønsker seg hjemme, og jeg fyller en pose med
prinsesse klær til jentene mine. Videre tar vi en liten tur innom en "krem og sminke"
butikk, som vi gutta kaller det, før vi gjør oss klare for å dra tilbake til hotellet.
Jeg nevner et par ganger at jeg godt kunne tenkt meg å tisse før vi tar taxi, men med litt
fram og tilbake med bestillingen sier jeg til slutt: "Det går fint, jeg kan holde meg."
Det sko eg ikje sagt!
Taxituren tok 1 time og 20 minutter! Og med veiene i London som er veldig hompete,
føltes det som om jeg holdt på å tisse på meg på hver eneste homp. Det hjelper jo fint
lite å måtte tisse når du er Oscar, 38 år, og i tillegg blir bilsyk!
Når vi nærmer oss hotellet kjører taxisjåføren plutselig en litt annen vei enn det vi
husket. Og ja, det var visst feil postnummer eller noe sånt som gjorde at han kjørte litt
"feil". Han beklager seg og skriver inn adressen på nytt. Guttane ser på meg, som holder
meg for harde livet og er helt stiv og blek, og sier: "Det er 10 minutt til...". Jeg velger å
bare stirre rett fram og svarer i ren zombie-modus: "Okei, det går bra" (not).
Det skal sies at sjåføren var veldig kjekk, og ekstra kjekk ble han da han sa at han var
Arsenal-fan. Da gikk samtalen i ett med Morten, som er super Arsenal-fan! Ødegaard
her og Ødegaard der. "Arsenal-fan? Da skal han jaffal ha tips!" Det ender med at
sjåføren sier til Morten: "Si ifra når du skal på Arsenal-kamp, så stikker vi og tar noen pils
med noen ekte Arsenal-fans, mate!"
Framme ved hotellet (alt har gått fint!), konsentrerer jeg meg bare om å komme meg ut
og endelig finne et toalett. Da var livet smiler igjen!
Det er fortsatt tidlig på dagen (16:00), så alle velger å gå til rommene for å chillan litt.
Kanskje vi som har unger hjemma endelig kan få oss en etterlengtet siesta? Guttane
chiller, og jeg ender opp med å skrive store deler av denne bloggen som DU leser nå. Får
egentlig ikke sove, men koser meg veldig med å få med alle detaljene fra dagens
eventyr. Litt videoredigering blir det også, så vi begynner å få ting i gang på sosiale
medier.
Etter ca. 1 time ringer Morten og sier det er bestilt mat. I dag er det burger som står på
menyen, og det er jo bare godt. "Men det kan være vi ender med å rulle hjem til Norge,"
sier jeg. Det blir en koselig middag på rommet mitt med en helt ok burger. Skal vi
rate'an? Tjaaa... 3,2 stjerner får den fra oss. Resten av tiden er bare chill og prat om
dagen som har vært og dagen som kommer imårå.
Nå stikker vi ned til loungen bare for å være litt mer sosiale med alle card show-folkene.
Vi sitter og snakker en del med @djfrombrighton, som er en kjempekoselig mann fra
Brighton. Han elsker å snakke og forteller masse historier. Han er lærer og driver en
skole med over 500 unger fra 1. til 8. klasse. Han og kona er veldig sosiale folk som
engasjerer seg i alt man kan fortelle dem. Dette må vi ha mer av, og ikke kun jobb- og
kort-snakk.
Etter noen pils er vi klare for å ta kveld, slik at vi er uthvilte til den store dagen på London
Card Show!
